En liten titt på menyen – og la meg gjette: Du fikk lyst til å dra på Happolati – ikke sant?
Han ser etter hullet i gulvet på restaurant Happolati og rødmen kryper over snippen.
Per har akkurat spurt hva Happolati egentlig betyr, og den svenske servitøren gir beskjed: Det er faren til drømmekvinnen Ylajali, fra Hamsuns «Sult»!
– Flaut!!! Det burde jeg visst. Jeg har jo lest Sult flere ganger…
– Neida, koblet ikke jeg heller, innrømmer Tjodunn og forsøker å trøste. Kjærestekvelden har allerede fått en litt trå start.
Noen måneder etter åpningen har vi omsider fått bestilt oss bord på Happolati, stjernerestauranten Ylajalis etterfølger på St. Olavs plass. Herfra har vi mange gode matminner, noen riktignok litt frynsete i kanten etter omgang med en litt for sjenerøs vinpakke.
På St. Olavsplass ligger også hyggelige Tekehtopa og oppe i gata en annen, mer uhøytidlig asiat med gode cocktails – Izakaya.
Før vi får tatt av oss jakkene og satt oss ned ved det koselige vindusbordet, kommer en ny servitør voldsomt effektivt med et krus grønn te som velkomst. Vi ser oss rundt og konstaterer at lokalet har fått en tiltalende makeover. I og med at restaurantens profil er en fusion mellom det japanske og det nordiske, er det ikke akkurat overraskende at paletten er lys, stram og med nordisk tre. Det er en hustrig kveld denne sommeraftenen, men på varmere dager kan du besøke bakgården hvor det serveres småretter.
Måltidene på Ylajali er noe vi alltid vil huske. Så vi er spente på om Happolati vil matche den skyhøye standarden som kjøkkensjef Even Ramsvik holdt. Vi har forberedt oss på forhånd, og gått igjennom menyen på nett.
– Lovende. Bortsett fra Havets foie gras. Her går lever-alarmen, sier Per bekymret.
Men frykten er ubegrunnet. Det viser seg at nett-menyen avviker på tre punkter fra virkeligheten.
Over en cocktail av sake, håndbrygget grønn te og ingefær bestemmer vi oss for å gå all in: Den store menyen til 650 kroner. Happolati tilbyr ingen ferdig oppsatt vinpakke, men kan gjerne tilpasse glass dere ønsker, sier servitøren. Men vi lander på en flaske musserende; Loimer sekt extra brut (595 kr.)
Det starter spennende. Vakre fermenterte, tørkede kålblader med majones tilsatt tørket klippfisk og …søl fra Island???
Søl… Tjodunn tror det er en slags alge, noe Mr. Google kan bekrefte. En høyst vanlig rødalge som vokser langs norskekysten.
Og er det godt? Ja, men kanskje mer interessant enn supergodt. Klippfisken merkes tydelig, men overdøves noe av de salte kålbladene.
Neste rett: Kroketter av røkt kolje med «hipster-tabascoen» sriracha og majones med innslag av blåskjellkraft, etterfulgt av spansk pepperglasert blekksprut med lardo. Koljebollene er gode, men blekkspruten er en virkelig innertier, og kanskje kveldens beste! Og uansett den møreste blekkspruten vi noensinne har spist!
Klokken er 20.30, og vi har sittet til bords i bare en halvtime! Fortsetter serveringen i dette tempoet er vi hjemme til ni-nyhetene. Men nei da, nå roer det seg ned. Et kvarter å vente på neste rett.
På bordet kommer kalvetartar med teriyaki, chilimajones, salatblader og fritert tempura som crunch-element. Nordiske og østens smaker i perfekt harmoni. Smelter sammen i munnen. Tjodunn er salig.
Så er tiden inne for å trekke på seg blå latekshansker, for servitøren har kommet med chilicrab, taskekrabbe fra Hitra tilsatt svinefett, selvsagt betydelige mengder chili, og stekt i kokosolje. Noe skikkelig griseri å spise, men desto deiligere! Den kan konkurrere med chilikrabben vi spiste under stjernene på stranden i Khao Lak i 2003, bare et år før restauranten Coconut Grove ble knust av tsunamien, sammen med store deler av den populære destinasjonen.
En liten titt på menyen – og du fikk lyst til å dra på Happolati – ikke sant?
Det eneste vi mangler her er noe å suge opp den fantastiske chilisausen i serveringsbollen med. En liten brødbit, eller noe?
Neste servering er vi spente på. I forberedelsene våre slang vi innom godt.no, der anmelderen skriver: «En biffnudelsuppe er vellaget, men blir anonym i tospann med wontons som er så sterke at leppene etterhvert blir numne.»
Her har det tydeligvis skjedd noe på kjøkkenet siden april, for oss er det stikk motsatt: Buljongen i nudelsuppen er blant de rikeste vi har smakt, mens wonton’ene godt kunne tålt litt mer krutt. Er litt anonyme. Vi kunne sikkert spedd på med litt mer piri piri, som kom i en skål ved siden av, men lot være for å nyte smaken på suppen.
– Her kunne kvelden godt ha sluttet lykkelig for min del, piper Tjodunn. – Jeg er skikkelig mett…
Men Per har plass til mer og ser seg over skulderen etter neste servering.
Siste rett før desserten er secreto servert på svor. Secreto er kalt «The butcher’s secret», et smakfullt og godt marmorert stykke kjøtt som sitter mellom ribbene og nakken på svinet. Og for en smart og velsmakende rett dette er, da! Svoren er poppet opp til store, knasende sprø biter, og spises sammen med kjøttet, fermentert kål, hummermajones og syltede agurker. Nok et høydepunkt denne kvelden!
Avslutningen blir også sensasjonell: Karamelliserte bao med vaniljeis og bringebæris, lemoncurd og salt karamell. Ingen visuell prisvinner, for du må montere den selv og mumse den i deg. Masse kliss og klin. Men for oss er dette årets beste dessert! Søtt, salt og syrlig i perfekt harmoni!
Når regningen kommer blir vi fortsatt sittende og smile. 2085 kroner oppleves som rimelig for en usedvanlig matopplevelse.
Passer for:
Barnefamilier: Sjanseløst. Ikke prøv dere om dere ikke har særdeles fleksible unger! Eller kom kun for dessert, om det er mulig. Den må være en sikker vinner for alle aldre.
Enestående gjester: Kan absolutt gå. Flere satt og dinglet og spiste ved bardisken da vi var der.
Romantikk: Ja, ja ja! Topp mat, sharing menue, say no more.
Ut med jobben: Ikke et sted dere slenger innom etter abeidstid for en øl og en kjapp matbit, men har dere noe å feire, er Happolati perfekt.
Hjem til Happolati: HER
Eit inspirerande måltid, i ord og bilete.
Tusen takk! 🙂