Koie Ramen har ligget på radaren lenge. Vi har mast på Face – åpner dere ikke snart? Vi har gått forbi på gata og myst inn. Nå, en uke etter åpningen, kom vi oss endelig dit.

Det er stinn brakke når vi svinger inn døra. Her er det ingen bordbestilling, ingen take away – her er det ramen som gjelder. Og det er egentlig alt man trenger!

Den japanske nudelsuppa har gått sin seiersrunde verden over, og nå er det kanskje håp for hovedstaden i lille Norge også! Restauratøren Ann Sung-an Lee har i alle fall tatt sjansen med Koie, og etter responsen den første uka å dømme, har hun truffet planken. Nå får Sapporo ramen konkurranse!

Favoritt-nabolag

– Det har vært helt vilt, forteller servitøren. I går gikk vi tomme for mat klokka 20!

Vi ser bekymret mot kjøkkenet. Klokka er bare 17.00, og Koie Ramen åpnet klokken 16.00 – så det må fortsatt være mat. På et skilt står det at de serverer til det er tomt. Hadde kanskje ikke funket like bra for Maaemo, men her virker det greit nok.

Et fint og enkelt lokale og, som sagt, stufullt av folk. Langbord og stram design. Vi får albuet oss rundt, og får etter noen minutter plass på rekke ved vinduet i Mariboesgate. Over veien kan vi se inn vinduene hos Taco Republica som også er godt besøkt. Og nedenfor Cacadu ligger vårt favoritt Pho-sted – vietnamesiske Da Lat! Burgerfavoritten Munchies ligger i parallellgata. Så kan Koie Ramen konkurrere med dette?

Dø happy!

Vi bestiller tre ramensupper Shio (kyllingbase med svinenakke, egg, vårløk og menma), Shoyu (soyabase med svinenakke, egg, vårløk og menma – fermenterte bambusskudd) og Tonkotusu (kraftbase på svinekjøttbein med svineribbe, egg, vårløk, mais og menma).

Vi vet det er dumt, men vi er sultne og nysgjerrige – og bestiller derfor også ekstra sideretter: Edamamebønner, Karaage (frityrstekt kylling på kinesisk vis servert med majones) og svine-gyoza med ponzusaus.

– Blir det mye, tror du? Kommer vi til å dø av for mye mat?

Servitøren smiler.

– I så tilfelle kommer dere til å dø happy!

Kelner, det er et hår i suppa…

Edemamebønnene ankommer dampende varme med saltdryss. Den kinesiske kyllingen går ned på høykant – super krønsji og litt deilig sterke. Gyozaen er silkemyk og smakfull.

– Mmmmm. Kyllingen er dritgod! Det er min favoritt, sier 12-åringen.

– Og gyozaen, sukker Per.

Og vi er ikke like sultne som da vi kom, men her kommer tre enorme boller med ramen. Vi smiler tappert og kaster oss over suppene.

Alle tre ramensuppene er gode. Vi smaker bolle etter bolle. De egenproduserte nudkene har passe tyggemotstand. Egget er smilende. Men svinenakken kunne godt vært litt mørere.

Det er god stemning og slurping, både ved vårt vindusbord og ellers på Koie Ramen, for det er lov på ramenrestaurant. Så støter vi på et lite skår i gleden – eller rettere sagt – et hår i suppa.

Borte fra regningen

Den ene nuddelen til Storm har et hår innbakt. Han legger det diskret på en serviett, men matlysten ebber ut. Vi to andre lar oss ikke affisere nevneverdig, og koser oss med suppene våre.

Vi takker for maten, som virkelig var kjempegod, men nevner håret for servitøren. Han beklager så mye og når regningen kommer, er Storm sin suppe fjernet fra den.

Totalt betalte vi for supper, forretter og drikke til tre – 710 kroner (da var Storms Shoyu på 160 trukket fra).

Koie Ramen passer for:

Ut med jobben – javisst. Kjapp og god mat til en bra penge.

Romantikk – nei, ikke så veldig romantisk med langbord.

Barnefamilier – har du barn som liker suppe – så kjør på. Tenker en bolle med ramen er nok til en stor og en liten.

Enestående gjester – absolutt! Her er det enkelt å spise alene! Får man et plass ved vinduet har man underholdning både inne og ute.

Hjem til Koie Ramen HER.