Vi kjenner feriepengene brenne i lommene og føler oss som rene kong Krøsus der vi spaserer i den flotte forsommerkvelden mot Sankthanshaugen. Barnet er sendt på landet, duften av syrin kiler søtt i nesen og Osloborgere i alle aldre strømmer ut for å nyte den svalende luften mot kroppen.

– Bra de kan åpne vinduene på Smalhans – du får nesten følelsen av å sitte ute, sier Tjodunn idet vi stiger innenfor.

Her kommer betjeningen raskt imot oss og ønsker velkommen. Vi får tildelt bord og ser det er flere enn oss som har fått feriepenger. Kveldens klientell på Smalhans er ikke ensartet, her er det jentebursdag, familiemiddag, kjærester, kompiser, stamkunder fra nabolaget. Det er hyggelig og laidback – det samme gjelder for servicen.

– Det var altså helt fullt belegg, men i den varme sommerkvelden er det nok noen som heller vil sitte ute – så vi har fått noen avbestillinger, men det gjør ikke noe! melder aftenens servitør og himler med øynene.

Restauranten er startet av tre, ikke ukjente, matkompiser: Tom Victor Gausdal (Strand), Stian Floer (Hitchhiker) og Anders Braathen (@hipstakokken) som har en felles fortid på Palace Grill. Smaken av Oslo kan også takke Anders for en rekke suverene restaurantanbefalinger i New York – noe som gjorde ferien vår til et kulinarisk høydepunkt!

Vi har vært her før både med jobb og privat, sist på “Pho mot kreft”, og det er med  spenning vi ser frem til kveldens meny. Smalhans er  ingen smågutt i Oslos restaurantverden og har jo både vunnet rene Oslo-kåringer og er inne på listen til Michelinguiden med kniv og gaffel.

Vår blide sørlandske servitør gir oss en kort innføring i menyen på Smalhans – Krøsusversjonen, som er full pakke av dagens smaksmeny – og Smalhansversjonen – som er noe færre retter fra samme meny. Det er ingen vinmeny som er satt opp til dagens Krøsus– så det blir litt diskusjoner frem og tilbake rundt smak og spisegjestenes humør – og vi lander på servitørens anbefaling om å starte med en rosa og lett boblende østerrisk Meinklang Prosa på Pinot Noir pluss en Dry Martini til Per, my name is Bond, Bremer. Matmessig måtte det jo bare bli Krøsus x 2.

Smalhans har en spennende øl- og vinliste, så vi blir nesten bekymret for om vi har valgt riktig når vi titter på alt vi ikke har valgt, men faller til ro når de rosa perlene danser i glassene.

Per er litt skeptisk, eller kanskje riktigere, forbeholden til skinkeplanken, basert på mindre sjarmerende versjoner fra tidligere restaurantbesøk, men kvikner til ved synet av Smalhansversjonen. Italiensk kjøtt på planken: San Danieleskinke, fennikelsalami og en fyrig salamiversjon. Tilbehøret er himmelsk og setter en høy standard for resten av måltidet. Raita, hjemmebakt knekkebrød, syltede agurker, grillet fersken, geiterømme og potetchips. Sommer på ei fjøl!

Den lette sommerfølelsen varer inn i de to neste rettene: Røkt ørret med pepperrotkrem og salat og en jordbær og asparagessalat med røkt feta. Eneste skår i gleden var et fiskeben som Per må plukke ut av munnen. Bra for Smalhans og de andre spisegjestene at det er Per og ikke Tjodunn som er den uheldige. For hun har et mye mer anstrengt forhold til uønskede og overraskende fiskeben på avveie etter en oppvekst med en far som hadde et lettvint forhold til uttrykket benfritt…

Utenfor de åpne, fotside vindusdørene suser 37-bussen forbi – og i tverrgata går 21-bussen. Trafikken er ikke plagsom i restaurantlokalet, selv ikke når motorsyklene dundrer ned Ullevålsveien, og lokalbefolkningen som siger forbi i en doven strøm gir bra underholdningsverdi for den som sitter riktig vendt.

Nye tallerkener bringes til bordet – denne gangen med brandade – servert som klippfiskboller med hummus og litt artisjokk. Den salte fisken har fått en knasende sprø skorpe som står perfekt til den milde kikertpureen. O’hoi og nam! Enkelt og knallgodt. Kan det være kveldens vinner?

Så er det tid for kjøttretten: Svinenakke. Servitøren foreslår en av sine nye og økologiske favorittviner – en gøy vin fra Tenerife.

– Første gang jeg har blitt anbefalt en gøy vin. Må bli rene grisefesten da, fniser Tjodunn. Etter litt samtaler rundt vinvalget blir vi enige om en vinsmakingsvri – og vi får smake på tre rødviner hver i stedet for et enkelt glass. Absolutt gøy!

Så kommer grisen – servert med sennepssaus og rødkål sammen med gnocci med lardo og løpstikke. Røyksmaken av svinet er markant og kjøttet er saftig. Gnoccien er perfekt. De tre røde blir behørig smakt og vurdert – og servitøren har rett. Tenerifevinen er et morsomt, nytt og spennende bekjentskap!
På søte mormortallerkener dekorert med pærer og frukt kommer Croque a la Smalhans med Kraftkar fra Tingvoll servert med rabarbrasyltetøy. Ikke fy skam det heller.  Og når vi ikke tror det er plass til mer kommer solbærsoufleten med hvit sjokoladekrem med vanilje og solbærsyltetøy – og gjett om vi fikk plass!

– Vanligvis er jeg ikke så begeistret for hvit sjokolade, men jeg tror sannelig det har endret seg, sukker Tjodunn. Det er tett mellom bordene på
Smalhans, uten at det føles beklemmende. Det er lett å få med seg at det ikke bare er vi som har smattet og nikket oss fornøyde gjennom alle rettene.

Når vi har betalt, svinger vi ut i sommernatta, hopper på bussen hjem og nynner:

Kan du noen steder bedre ha det
enn i Oslo nå på sommer’n 
når de stressa folka har
forsvunnet til Mallorca
eller sitter i en ferjekø ved Lavik….

Pris:
For 1 dry martini, 2 x Krøsus, 1 flaske vin + 2 glass rødvin og 2 kaffe: Kr 2107,-

Smalhans passer for:

Barnefamilier: Ja, absolutt. Kanskje ikke for Krøsusmenyen, men for sin sympatiske husmannskost som serveres alle dager – følg skiftende og spennende meny på @smalhans på Instagram  eller på hjemmesidene.

Romantikk: Ja takk. Sympatiske priser og gode retter man kan dele. Intimt og koselig lokale – med god service. Deilig laidback og uhøytidelig stemning.

Ut med jobben: Ja – passer både for overtidsbesøk eller litt større eventer. Det finnes også et separat rom som kan romme flere.

Hjem til Smalhans: HER