Den er hyllet av matanmelderne og lovprist av gjester som en slags fattigmanns-Michelin. Tekehtopa, lillebroren til Ylajali har i hele år stått på listen over restauranter vi vil besøke. Nå er tiden inne. Forventningene er høye, men det er noe som skurrer…


Tjodunn er brennsikker på blåskjell som hovedrett, mens Per noe mer tvilende lander på den helstekte makrellen. Denne fisken har han et litt anstrengt forhold til etter noen litt tranaktige smaksopplevelser tidligere i livet. Men ingen fare: den sprø, slanke torpedoen er nok halt opp av havet samme dag, og sammen med potetsalaten og agurken er dette sommermat av første klasse.
De hvitvinsdampede blåskjellene er lubne og gule og har mye, deilig smak, servert i en liten gryte med en frisk ramsløksmajones som følge.
Vi vet ikke hvor heldige vi har vært med bordet før de første regndråpene kommer klaskende. Vi blir sittende under det tette løvverket lenger enn de fleste, før også vi må kapitulere, og søke tilflukt
inne i den slitne og mørkebrune restauranten. Her er det mulig å skjønne at det ikke er blitt brukt så altfor mange kroner på oppussing siden Knut Hamsuns drømmekvinne Ylajali bodde i bygården, og forfatteren drev hvileløs og sulten rundt i gatene.
Så er det tid for dessert. Dagbladets restaurantanmeldere lot for noen måneder siden terningen vippe fra en femmer til en firer fordi det bare fantes ett eneste alternativ – nemlig softis med rabarbrakompott – på menyen. Og det gjør det fortsatt. Men vi går for softisen, vi!
– Huff da, sier kelneren. – Beklager.
Og så går han sin vei!
Softisen er vassen. Riktignok er rabarbrakompotten førsteklasses, men det endrer dessverre ikke inntrykket av en dessert som ikke er Tekehtopa helt verdig, verken presentasjonsmessig eller når det kommer til smaken.
– En litt lunken start og en trist avslutning – men ellers kan vi si det var riktig godt, mener Per. Vanskelig å si seg uenig i det!
Passer for:
Hjem til Tekehtopa: HER!
Legg igjen en kommentar