Sommerlig snadder med skjønnhetsfeil

Den er hyllet av matanmelderne og lovprist av gjester som en slags fattigmanns-Michelin. Tekehtopa, lillebroren til Ylajali har i hele år stått på listen over restauranter vi vil besøke. Nå er tiden inne. Forventningene er høye, men det er noe som skurrer…

Den hyggelige greske servitøren gir oss en rask innføring i den korte menyen. Per kan absolutt tenke seg svinenakken han har lest skal være av michelinkvalitet her, men dessverre: 1. juli var Tekehtopa over på sommermeny, og dermed; farvel til svinet. Vi tar en tenkepause etter at vår servitør har gitt sin anbefaling, nemlig den italienske klassikeren Vitello Tonnato.

Mens vi venter vil vi ha vin. Iskald hvitvin. Servitøren hinter om en Chateau de la Gravello til meget sympatiske 375 kroner, og vi slår til. Men når flasken ankommer bordet, er den som den vakre sommerkvelden: Nemlig kokvarm. Servitøren har selvsagt med en kjøler med ca syv isbiter i bunnen, og ber oss vente fem minutter, så er nok vinen kald nok. Vi tillater oss å tvile, og ber om at kjøleren blir fylt til randen med is, akkurat nå kjennes fem minutter som litt for lenge å vente…

Vi kan begge tenke oss Vitello Tonnatoen, men velger likevel annerledes. Den for oss totalt ukjente retten margbein er ikke til å unngå som appetizer, særlig ikke etter Andre Blomberg-Nygårds panegyriske beskrivelse i sin Tekehtopa-anmeldelse i VG nylig. Når det kløyvde storfebeinet ankommer bordet, våkner urmennesket i oss. Vi skufler i oss den myke, smaksrike margen sammen med persillesalaten og konkluderer: Dette er noe av det mest spennende vi har smakt på lang tid!

Tjodunn er brennsikker på blåskjell som hovedrett, mens Per noe mer tvilende lander på den helstekte makrellen. Denne fisken har han et litt anstrengt forhold til etter noen litt tranaktige smaksopplevelser tidligere i livet. Men ingen fare: den sprø, slanke torpedoen er nok halt opp av havet samme dag, og sammen med potetsalaten og agurken er dette sommermat av første klasse.
De hvitvinsdampede blåskjellene er lubne og gule og har mye, deilig smak, servert i en liten gryte med en frisk ramsløksmajones som følge.

Vi vet ikke hvor heldige vi har vært med bordet før de første regndråpene kommer klaskende. Vi blir sittende under det tette løvverket lenger enn de fleste, før også vi må kapitulere, og søke tilflukt

inne i den slitne og mørkebrune restauranten. Her er det mulig å skjønne at det ikke er blitt brukt så altfor mange kroner på oppussing siden Knut Hamsuns drømmekvinne Ylajali bodde i bygården, og forfatteren drev hvileløs og sulten rundt i gatene.

Så er det tid for dessert. Dagbladets restaurantanmeldere lot for noen måneder siden terningen vippe fra en femmer til en firer fordi det bare fantes ett eneste alternativ – nemlig softis med rabarbrakompott – på menyen. Og det gjør det fortsatt. Men vi går for softisen, vi!

Og venter i spenning.

Men hva er det som ankommer bordet? En overfull skål, der softis renner utover kanten og ned på bordet.
– Huff da, sier kelneren. – Beklager.
Og så går han sin vei!
Softisen er vassen. Riktignok er rabarbrakompotten førsteklasses, men det endrer dessverre ikke inntrykket av en dessert som ikke er Tekehtopa helt verdig, verken presentasjonsmessig eller når det kommer til smaken.

– En litt lunken start og en trist avslutning – men ellers kan vi si det var riktig godt, mener Per. Vanskelig å si seg uenig i det!

Pris: En forrett, to hovedretter, to desserter, en flaske vin, en øl, en kaffe: 1115 kroner

Passer for:

Barnefamilier: Njaaa, ikke helt. Litt større barn vil kanskje finne glede i margbein og makrell, men de aller minste bør dere nok heller ta med andre steder.

Ut med jobben: Absolutt! Prisene er sympatiske, og omgivelsene uformelle og hyggelige.

Romantikk: Ikke noe å lure på. Stedet er drømmedama – eller drømmemannen – verdig!